Dette er forordet til den første boken i skriftserien Kartotek (Sensorium Editions, 2021), som inneholder et norsk utdrag fra den tyske romanen Nattevakter (1804/05) og Friedrich Kittlers artikkel «Litteraturens laterna magica: Friedrich Schillers og E.T.A. Hoffmanns mediestrategier» (1994).
Laterna magica er historiens første projeksjonsapparat. Den fungerer ved at en lyskilde forstørrer opp bilder tegnet på en glassflate. Friedrich Kittler identifiserer apparatet som forløperen til filmmediet i den oversatte teksten i denne pamfletten, «Litteraturens laterna magica: Friedrich Schillers og E.T.A. Hoffmanns mediestrategier» (1994). Kittler beskriver historien til filmen før filmen, en før-elektrisk tegneserie som setter bilder og sinn i bevegelse.
Det er nemlig noe særlig ved laterna magica – en «historisk forskjell» fra forgjengeren til fotoapparatet, det mer kjente apparatet camera obscura. Camera obscura konsentrerer og speilbilder lys på et stykke papir. Laterna magica, derimot, projiserer subjektive forestillinger. Mens camera obscura muliggjør skarpere gjengivelser av virkeligheten enn hva som var mulig tidligere (og dermed har hatt stor vitenskapelig betydning), er laterna magica et rent imaginasjonsapparat.
Dette skjønte presten Athanasius Kircher (1602–1680), argumenterer Kittler, en av de første til å beskjeftige seg med apparatets mange muligheter. Kircher øynet muligheter både for statsmannskunsten og presteembedet: Apparatet kunne brukes som et instrument for å kontrollere folket og kommunisere hemmelig mellom stater, samt støtte motreformasjonen ved å forsterke troen på at djevelen eksisterer. Kittler skildrer hvordan laterna magica og camera obscura blir aktører i det han kaller en århundrelang mediekrig, som ender på starten av 1800-tallet.
Slutten på denne krigen sammenfaller med den tyske romantikken, og sporene etter den er å finne i deres poetikk. Det er Kittlers argument, og han demonstrerer det ved å lese forfatterne Friedrich Schiller og E.T.A. Hoffmann. Mediehistoriens gjenstand er nemlig synlig i litteraturens historie – gjennom litteraturen kan vi finne levninger av skjellsettende mediehistoriske brudd. Hoffman blir i Kittlers optikk et paradeeksempel på en romantisk poetikk som høster fruktene av denne mediekrigen, en poetikk som legger grunnlaget for å se litteraturen som en indre, forførende film som spilles for øynene på leseren – noe vi tar som en selvfølge i dag.
I en kort bisetning plasserer Kittler den mye mindre kjente og ikke kanoniserte romanen Nattevakter i samme rikholdige mediale etterspill som Schiller og Hoffmanns forfatterskap. August Klingemanns roman fra 1804/05 kretser nettopp rundt hva det vil si å se. Den er utgitt under pseudonymet Bonaventura og består av 16 nattevakter, fortalt av en vekter i en liten by som går rundt med en lampe i hånden. Slik den magiske lanternen historisk sett har vært i stand til å projisere ting på veggen, er vekteren, som samtidig er en oppfinnsom forteller, i stand til å forestille seg uhyggelige hendelser i nattetimene ved å lyse opp kun deler av byen med sin lampe. Temaet for vekterens fortelling er derfor ikke virkeligheten som sådan, men bildene han selv projiserer på byen, som stadig fordreies, avsløres eller forsterkes av andre lyskilder: fra hans egen lampe, kirketårnet, månen og lynet på himmelen.
Det som skiller fortelleren i Nattevakter fra Hoffmann og Schillers verker, er at han ikke alene forestiller seg verden, fortelleren griper også inn i den. Klingemann lar vekteren bevege seg rundt, utstyrt med forskjellige instrumenter for å skape, men også avkrefte, og (i visse tilfeller) forsterke filmen som spilles foran øynene hans i løpet av nattens mulm og mørke. Vekteren går nemlig rundt med en lampe (lik en laterna magica), men også med et horn og en stav. Med hornet kan han avbryte sine egne og andres drømmer, noe han ofte gjør. Staven kan han bruke til å sjekke om projeksjonene er ekte eller bare syn. Flere ganger i romanen setter han staven i brystet på det han oppfatter som djevelånder, og får dermed brutt sansebedraget lyset fra lampen hans skaper i natten. Det poetiske grepet i Klingemanns roman tar således erkjennelsen av sanseillusjonens tiltakende forføring et steg lenger. Ikke bare sinnet kan bedra og bedras, en levende og bevegelig kropp er også med i kampen. Nattevakter beskjeftiger seg derfor både med virkeligheten som en «indre film» for øyet (slik Kittler foreslår i sin tekst), men også virkeligheten som en stadig pågående forhandling mellom forskjellige perspektiver, både sinnlige og kroppslige.
Nattevakter er en fascinerende roman i seg selv, en sjangerhybrid fylt med filosofisk rabling, og en enestående roman sett ut fra sin resepsjonshistorie. Fram til 1980-tallet rådet det ingen enighet om hvem som sto bak romanen.a Pseudonymet Bonaventura hadde engang blitt brukt av Schelling, og romanen har kortvarig blitt tilskrevet både Johann Wolfgang Goethe og, kanskje hyppigst, Clemens Brentano. At forfatteren var August Klingemann, mannen som hovedsakelig var kjent som teaterregissør, ble ikke bekreftet før man på 1980-tallet fant dokumentasjon blant hans etterlatte manuskripter. Da var det gått et tiår siden statistiske tekstanalyser hadde foreslått Klingemann som forfatter.b Litt forenklet sagt skulle det altså en informasjonsalder til å plassere dette enestående verket i sin samtid.
I ettertid virker det opplagt at romanen er skrevet av en forfatter med interesse for det performative. Det er en «teaterroman»c utgitt i en tid som både, slik Kittler skriver, høster fruktene av en århundrelang mediekrig, men også innleder det moderne teaterets århundre, slik vi kjenner det med mørklagte saler og scenelys.
Romanen er ikke tidligere oversatt til norsk eller noe skandinavisk språk.d Nå har Henning Hagerup oversatt de tre første nattevaktene fra Nattevakter, i en flytende, bisk og djevelsk tone, som også preger den tyske originalen. Professor i litteraturvitenskap Knut Ove Eliassen har oversatt Kittlers tekst om Laterna magica, en tekst som tilhører Kittlers tidlige forfatterskap. Kittlers stil er noe særlig: pregnant, kompleks og tekstnær. Teksten inneholder de fleste tyske sitat i fotnoter, det gjelder særlig de skjønnlitterære verkene han skriver om, men også noen av Kittlers egne formuleringer. Fotnotene er til for leseren som leser tysk, og vil forholde seg nærmere til den tyske originalen.
Ragnild Lome
a: En gjennomgang av den lange diskusjonen om forfatterskapet er å finne i Ruth Haags artikkel «Noch einmal: Der Verfasser der Nachtwachen von Bonaventura» (1987)
b: Klingemann som forfatter ble riktignok foreslått av en annen litteraturhistoriker, Jost Schillemeit, som anvendte tekstkritiske metoder, samtidig som Horst Fleig kom fram til samme resultat ved hjelp av statistiske metoder.
c: I 2013 skrev undertegnede en masteroppgave om romanen og leste den som en «teaterroman»: «Teateroppgjør og tekstopprør – Estetisk refleksjon i August Klingemanns Nachtwachen», IKK, Københavns universitet, 2013.
d: I det norske litteraturtidsskriftet Vagants dobbeltnummer om biografien (4-1994/1-1995) oversatte Bjørn Aagenæs den fjortende nattevakten fra Nattevakter.
Leave a Reply